For oss som flyttet til et annet land, og egentlig for meg som bodde i forskjellige land i livet mitt, er identitet et omstridt tema. Livet mitt i Oslo er befolket av mennesker fra mange kulturer, med ulike historier som brakte dem hit. Vår identitet formes i løpet av livene våre, og fortsetter å utvikle seg etter hvert som vi flytter til forskjellige steder, og tilegner oss erfaringer i dem alle.
Jeg har en personlig interesse for å studere identitet. Min forskning er på digitale identitetssystemer, en type systemer som, ved å matche folk til deres rettigheter (for eksempel subsidier eller tjenester), har som mål å garantere et godt liv for alle. Digital identitet er utformet for å komme mennesker til gode, og samtidig gjør den seg skyldig i urettferdighet som tilbys i mange deler av verden. I Norge kan blokkeringer i den viktigste digitale identitetsinfrastrukturen (BankID) blokkere tilgangen til mange grunnleggende tjenester, noe som gjør viktige transaksjoner svært vanskelige for brukerne. Selv om digital identitet er designet for å hjelpe mennesker, resulterer den ofte i nektelse av viktige rettigheter, som min forskning på Indias største matsikkerhetssystem har vist.
(Bilde: Giulio Coppi, December 8, 2021)
Urettferdighet produsert av digital identitet er desto mer alvorlig for mennesker basert i det såkalte globale sør. I utviklingsland spres digitale identitetssystemer som forvandler personen til data raskt. Dette er gjort i navnet til såkalt «utvikling», for å hjelpe utviklingsland med å bygge systemer som kan identifisere mennesker på en sikker måte, slik at de kan motta de tjenestene og den humanitære bistanden de trenger. Men bak dette løftet ligger en mye mer kompleks situasjon. Mange trengende mennesker har blitt ekskludert fra viktige tjenester, av de digitale identitetssystemene som lovet dem bedre tilgang til tjenester. Dette har resultert i en forverring av sultsituasjonen, og har også blitt assosiert med sultdødsfall i den indiske staten Jharkhand.
Andre problemer dukker opp med de dårlige formene for overvåking som digital identitet gir. I juli 2015 ble det europeiske registeret over asylsøkere (Eurodac) gjort interoperabelt med Europol, som er systemet som forbinder politimyndigheter i hele Europa. Det fører til at asylsøkere hvis identitet er digitalisert gjennom biometri, blir automatisk profilert av politiet, noe som gjør det vanskelig for dem å bygge et nytt liv i vertslandet. I tillegg eksisterer utelukkelsene som er muliggjort av nasjonale biometriske systemer, også innen humanitær bistand, med det resultat at flyktninger risikerer ikke å motta varene de trenger.
Men må identitet vår bli digital?
På mange måter er ikke den levde opplevelsen av identitet digital i det hele tatt. Tvert imot er det veldig materiell: identitet utvikler seg gjennom våre livserfaringer, på måter som digitale systemer rett og slett ikke kan fange opp. Digitale systemer kan konvertere oss til data og også produsere urettferdighet, men det blir veldig vanskelig for disse systemene å fange materialiteten og følelsene som identiteten vår inneholder. Hjemmefølelsen jeg har følt meg siden min første dag i Oslo, som føles som hjemmet der jeg er oppvokst, kan ikke fanges opp av noe digitalt system, tror jeg.
Systemer kan konvertere oss til data. Men disse dataene vil aldri male et helt bilde av følelsene som gjennomsyrer vårt levde liv.
Unfair ID 